Gammelt,
gammelt i nytt...
Det andre språket
Tre dager etter at jeg ble født,
mens jeg lå på silkelaken i vuggen og stirret
forundret og misfornøyd på den nye verden rundt meg,
hørte jeg mor snakket til ammen. Hun spurte:
Hvordan går det med barnet mitt?
Og ammen svarte: Det går bare bra, frue, jeg har gitt ham bryst tre ganger,
og aldri før har jeg sett et så lite spebarn så førnøyd.
Jeg trodde ikke mine egne ører og skrek i indignasjon:
Det er ikke sant mor! Leiet mitt er hardt og melken smaker bittert i munnen min,
og lukten av brystet hennes er vond i neseborene mine, og jeg har det slett ikke bra.
Men mor forsto ikke hva jeg sa, og ikke ammen heller, for språket jeg snakket,
var fra den verden jeg var fra.
Og på den enogtyvende dagen i livet mitt, da jeg ble døpt, sa presten til mor:
De kan i sannhet være glad, frue, at Deres sønn ble født kristen.
Jeg ble forundret og sa til presten: Da kan din mor i Himmelen være lei seg,
for du ble ikke født kristen.
Men presten forsto heller ikke hva jeg sa.
Da jeg var blitt syv måneder, så en sannsiger meg en dag og sa til mor:
Din sønn vil bli en statsmann og en stor leder for folket.
Men jeg skrek av mine lungers kraft: Det er en falsk spådom, for jeg skal bli
musiker og ikke noe annet enn musiker!
Men selv etter så lang tid forsto de ikke språket mitt, og stor var min forbauselse.
Og nå er det gått treogtredve år, og min mor og amme og presten er alle døde
(Gud være med dem).
Men sannsigeren lever fremdeles, og forleden dag møtte jeg ham nær tempelporten.
Og under samtalen vår sa han plutselig:
Jeg har alltid visst at du ville bli en stor musiker. Det så og forutsa jeg allerede
da du var en neve stor.
Og jeg trodde ham.
For nå hadde jeg også glemt språket fra den andre verden...
Kahlil Gibran
Språkfull onsdag;)
miramokk
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar