onsdag 5. september 2012





Tiden fryser






...men ikke til is.



Hos mine besteforeldre fantes en glasskule med et lite landskap.
Landskapet var druknet i vann.
Jeg likte å snu den sakte for å se hvordan noe,
som skulle se ut som snøkrystaller,
la seg på plass i toppen av glasskulen.
Jeg tenkte: 
 Snøen daler opp i himmelen, igjen...

Så kom det store øyeblikket der jeg måtte være rask 
for at opplevelsen skulle vare leeeennge.
Jeg syntes det var like vakkert hver gang...
men ergret meg over at opplevelsen aldri kunne vare litt til.
 Det endte ofte med at jeg til slutt bare ristet kulen,
slik at snøflakene beveget seg litt opp fra landskapet...








Tiden fryser ikke
og 
ting daler ofte opp i himmelen, igjen
mens vi i våre små landskap
rister litt til ...




God kuleristedag;)



 


miramokk



1 kommentar: