Skyskraper
..skraper i tid...
Hvis jeg er et hus...
er tiden så stille i min hage...
Alle vinder blåser utenom og forbi min eiendom.
De lager bølger og leker i andres trær,
mens de lar meg og min hage i fred.
Fuglene kan sitte helt ytterst på sine grener,
uten å måtte tenke; mon tro om jeg faller ned?...
De er lyttere til vibrerende små hjerter, i fjærlette fuglebryst,
mens deres lukkede øyne venter på et avbrekk.
Et tilmålt hull i stillheten, som kan tillate en ørliten bevegelse,
som vil fri dem fra følelsen av nummenhet.
Lang tid med venting kan gi en fornemmelse av noe ubekvemt,
selv med utgangspunkt i en god stilling...
Jeg finner trappeoppgangen i meg...
Gir fuglene fri
før jeg går på søk etter nye rom,
liggende på vent, i etasjer høyere opp.
Rom jeg ennå ikke har besøkt, selv om de er mine.
Jeg stopper ved en dør som forteller om stillhet,
men også vekker en følelse av friskt innhold.
Jeg åpner den med forventning.
På gulvet, midt i et ellers så bleket, nakent rom,
ligger en samling av fortid og nåtid.
De skraper i en fremtid.
Jeg lukker døren for å bli litt her, i dette nye, ubrukte rommet, der
vinden leker utenfor mitt vindu, i en av mine øverste etasjer... høyt over en stille hage der fuglene har fått fri.
Gode tanker
i nåtid!
groeh
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar