Galleri Miramokk

100% 100%

100%    100%

100%

Min mandag ble god!

Den vekket både gamle og nye smaker...

I en mandagssamtale på et kontor 

husket jeg plutselig en tanke, som vokste seg sterk i meg i 2004, etter å ha lest boka; 

Ro uten årer av Ulla-Carin Lindquist. - En bok om livet og døden.  

For meg en bok om å leve 100% bevisst, hele tiden.

Ulla-Carin ble ansatt i Rapport-redaksjonen i STV i 1988. Som anker for Sveriges største nyhetssending ble hun snart en kjent TV-profil.  Hun hadde sin siste arbeidsdag i 2003.

I mars 2004 døde hun av ALS.

Noen ganger underveis i denne boka streifet tanken meg, at hun var mere en 100% levende

det siste året hun levde.  Selvfølgelig var hun ikke det. Men det fikk meg til å tenke på hvor mange prosent jeg var.  Jeg oppdaget at min 100% var litt hullete. Nesten som et tovet ullteppe, der noen flekker var så slitt at det lyste igjennom.  Dagene mine var 100%, fulle av gjøremål , men jeg var ikke 100% tilstede...

Kanskje man ikke er det, på samme tid som man er det.  

Eller er det bare en følelse eller en tanke i kroppen... eller hode et sted?

Ro uten årer

s.7

Dette er min debut og min finale.

Det handler ikke om min final.

Ikke en memoarbok, slik man tenker seg en sådan.

Mer som en dagbok med nedtegnede tanker og dykk i erfaringen. 

Dessuten en del intervjuer og dokumentære iakttagelser.

Jeg er, "midt i livet", blitt invadert av en uvanlig sykdom, 

"amyotrofisk lateralsklerose" ALS.  Den har et hurtig og aggressivt forløp.

Den ender bare på en måte: med døden.  Ingen bot.  Ingen bedring.

Hva skjer med et menneske da?

For et år siden var jeg TV-reporter på heltid.  I dag kan jeg ikke spise selv,

ikke gå og ikke vaske meg.  Jeg føler dyp sorg over alt jeg ikke kommer

til å få oppleve.  Jeg er bedrøvet fordi jeg snart kommer til å forlate mine fire barn.

Samtidig føler jeg en stor lykke og glede over alt jeg opplever nettopp nå.  

Flere ganger hver dag fylles huset mitt med latter.

Lyder det merkelig?

Kråkudden, januar 2004.

Ulla-Carin

Alle er 100%

selv på litt slakk line.

Kanskje det er derfor vi trenger påminnelser,

en gang i blant, fordi 100% er så fullt. 

Det kan noen ganger kjennes litt trangt ... litt mye.

God Tirsdag:)

Og takk for påminnelsen igjen, Ulla-Carin.

 

groeh