Mennesket...
det sterke urverk!
Enhver står ensom på jordens hjerte,
gjennomboret av en solstråle,
Og plutselig er det aften.
Disse tre linjene, skrevet av den italienske nobelsprisvinneren i litteratur, Salvatore Quasimodo (1910 - 68), er den korteste, vakreste og mest rystende beskrivelse av menneskets lodd jeg kjenner. Kanskje også den sanneste? Ikke det at disse få ordene utsier alt, men de risser et usentimentalt bilde av hva vår livsreise handler om. Skulle det sies enda kortere, måtte det være slik: "Mennesket, født av kvinnen, lever en liten tid og fylles av uro." (Jobs bok).
I det gamle Grekenland, Som i mange andre kulturer, gled medisin og filosofi over hverandre. Man var mer opptatt av betingelsene for sunnhet enn av årsakene til sykdom. Både legene og filosofene ville helberede hele det syke og nedbrutte menneske. I dag snakker vi mer om hvordan vi fungerer enn hvem vi er. Sjelen, psyken og kroppen behandles som om de ikke har noe med hverandre å gjøre. De ulike helseprofesjonene betrakter oss ofte som urverk som kan plukkes fra hverandre. Man tar ut fjærene, tannhjulene, splintene - og undres på hvorfor klokka slutter å gå. Jeg har i flere år forelest for kreftpasienter ved Montebello-senteret i Mesnali. Dette, ved siden av at jeg selv har gjennomlevd sykdom, har gjort at jeg har reflektert mye over hva som skjer med oss når livet kaster skygger. "Refleksjon" kommer fra latin og betyr " tilbakekasting av lysstråler". Hvis det er slik Quasimodo skriver, at vi er "gjennomboret av en solstråle", så vil denne solstrålen kastes tilbake igjen når den møter våre sinn.
Ikke som stråler, men som tanker, overveielser, refleksjoner...
Utdrag fra forord av Inge Eidsvågs bok:
"Når livet kaster skygge"
(2002)
Gode
Rosadager,
Demensdager,
NyeRegjeringsdager,
LandslagetsPoesidager
og
AlleNyeHjertedager...
..der vi alle er orginale urverk:)
groeh
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar