himmelsk fredsplass
Det var en gang for lenge, lenge siden ei kjerring som
eide en badestamt. Den ble ofte fylt med varmt vann,
før kjerringa la seg i bløt for å varme kroppen og smelte
tankene, slik kjerringer trenger å gjøre når alt det som skal
være mjukt og smidig har blitt for stramt og festet seg for
hardt til beina, i både hode og kroppen.
Med tida ble stampen og kjerringa slitt og til slutt fikk
kjerringa fliser i baken hver gang hun skulle bløtlegges.
Kjerringa var blitt mjukere og tynnere i skinnet og stampen
begynte å bli morken. De passet liksom ikke sammen lenger.
De hadde på et vis vokst fra hverandre, selv om begge var blitt større.
Kjerringa bar stampen utenfor huleveggen og fylte den med jord.
Så plantet hun den full av all verdens vakre blomster.
I årene som kom og forsvant, satt hun ofte ved siden av stampen og
beundret dens frodighet. Hun kjente stadig på savnet etter å få sitte oppi.
Det gikk mange år og kjerringa ble tynnere og tynnere i skallet,
men inni kunne det til tider være både stramt og hardt.
Så en dag kom overraskelsen. Kjerringa fikk en ny stamp.
Hun kunne igjen legge seg, i det litt for varme vannet og kjenne
hvordan ting løsnet og fløt sammen. Alt det mjuke ble mjukere.
Det stramme ble slakkere og tankene ble frigjort fra fliser og døde
tankeceller... glede, glede
Tenk å få eie en slik himmelsk, jordisk fredsplass, tenker kjerringa..
som fortsatt finnes og finnes..
groeh
